akse

[axis]

I typografien særlig brukt om hovedretningen på den indre, mer eller mindre ovale, åpningen spesielt i de runde bokstavformene, f.eks. minusklene b, c, d, e, o, p, q og versalene C, D, G, O, Q.

Akse er betegnelsen på den tenkte, mer eller mindre diagonale eller loddrette, linjen som går gjennom de runde bokstavformene gjennom de tynneste delene av streken i antikva parallelt med det underliggende pennestrøket.

Åpningens form er en konsekvens av pennestrøket i humanistisk minuskel, som er forbildet for de første antikvabokstavene. Bredpennen skaper naturlig en tykkere strek nede til venstre og opp til høyre når pennen føres rundt. Den skrå aksen er derfor mest typisk i renessanseantikvaen.

Barokkskrifter og førklassisistiske skrifter har litt vaklende akse; i barokkskriftene kan vinkelen variere ganske mye fra bokstav til bokstav, i førklassisistiske skrifter har minuskel c og e fortsatt skrå akse, mens minuskel b, d, o, p, q har loddrett eller nesten loddrett akse. Klassisistisk antikva (nyantikva) har en konsekvent loddrett (rasjonalistisk) akse. Påvirkningen fra pennestrøket ble altså svakere og svakere etter hvert som stempelskjæreteknikken og skriftstøpingen stod på egne bein og gav muligheter til andre formtrekk.

Grotesk og egyptienne har normalt loddrett akse, kanskje fordi strekstrukturen i bokstavene har lite kontrast som kan bygge opp tyngdeforskyvning eller kanskje fordi groteskskriftene også på andre måter har fjernet seg så mye fra det håndskrevne forbildet at skjev akse heller ikke hører hjemme der.


akse.jpg

Litteratur og henvisninger
Bringhurst 2005, s 12–13
Rannem 2005, s. 97