horunge

[widow]

Utgangslinje som står øverst på en side eller en spalte, og som ikke fyller hele linjelengden.

Horunger2.jpg
Regulær horunge (widow) og fransk (orphan).
Horunger blir regnet som uakseptabelt og bør etter god typografisk skikk unngås. Det tradisjonelle resonnementet som forklarer hvorfor horunger bør fjernes er estetisk: de ødelegger satsspeilets rektangulære form. Innrykkslinjer nederst på en side har vært kalt franske horunger [orphans] – også lite ønskelige, men ikke fullt så avskydde som en «vanlig» horunge. Begrunnelsen var den samme: Innrykket ødelegger det rene rektangelet. Denne begrunnelsen er nokså ulogisk: Når en kort utgangslinje øverst på en side samtidig er en innrykkslinje – dvs. at linjen alene utgjør et eget avsnitt – kan den nemlig aksepteres, selv om den altså «ødelegger rektangelet».

Egentlig handler dette om sammenheng: En kort utgangslinje kan stå alene når hele sammenhengen er med, dvs. når den ikke er en ufullstendig, isolert, og revet løs fra sin sammenheng. Veien mellom det logiske og det estetiske er kanskje ikke så lang? Er utgangslinjen full, kan den også aksepteres. En utgangslinje som fyller hele tekstbredden gir oss et inntrykk av å være fullstendig. En innrykkslinje nederst på siden, den som kalles fransk horunge, kan nok kanskje skape en liten utrygghet i forhold til helheten. Gamle typografiregler krevde at også de franske skulle fjernes. Men det er nok å gå litt langt. «… they need not trouble the typographer» sier Bringhurst.

Typografenes og typografiens forhold til horungene har gått litt i bølger. Midt på 1960-tallet ble det faktisk mer akseptabelt med horunger – ja, horunger i en ellers veldesignet bok ble nesten noe positivt: et tegn på en ærlig og redelig aksept av verden som den var. Denne vinglingen kan være styrt av noe så banalt som produksjonsforhold og kostnader. 1960-tallet var blysettemaskinenes siste krampetrekning – en teknologi i sin sluttfase. Effektiviteten var høyt oppdrevet og timekostnadene høye. Avbrudd var svært lite ønskelig og det var hardt press på korrekturtimene. Horungene ble tatt inn i varmen ved en snedig tilpasning i de estetiske normene. Senere har trenden snudd noe igjen. Horunger er likevel ganske ofte å se, selv i ren tekst som brekkes om automatisk.

På 1990-tallet kom de personlige datamaskinene, og med dem desktop publishing. Typografien ble allmenngjort, og folk flest møtte en ny og ukjent fagterminologi. De fleste fikk nok pustebesvær av ordet horunge, et ord som typografer hadde brukt i århundrer uten å tenke noe særlig på bakgrunnen. Mer akseptable substitutter som enker og faderløse dukket opp, hentet inn fra engelsk. Nå flyter terminologien; engelsk fagterminologi gjør forskjell på «orphans» og «widows», men ikke alle har fått med seg den.

Men tiden kan være inne til å kvitte seg med ordet «horunge».

Regel

Fjern de ordinære horungene, men la de franske få være i fred.

Litteratur

Bringhurst 2005
Rannem 2005